Denne artikkelen er opprinnelig publisert i ”Dialog”, en tidsskrift for PTIL, Petroleumstilsynet. Hele artikkelen kan leses her: PTIL – Lydverket
Støymåling i oljeindustrien har gitt gjenlyd i internasjonale standarder for arbeidsmiljø. Det hele startet med RNNP.
I høyblokka i Lagårdsveien i Stavanger er kontorveggene til Brekke & Strand Akustikk prydet med matematiske formler. Inne i glassmontrene ved inngangen ligger gammelt og nytt utstyr på utstilling. Blant annet et måleapparat som framstiller lyd som bølger i flere farger. Det var dette apparatet som gjorde at Magnus Ognedal, da seks år gammel, bestemte seg for å følge i sin fars fotspor.
Far Tønnes og han er begge akustikere, og junior er dessuten «litt nerd», ifølge ham selv. Det er en grei egenskap når regneark skal gjøres om til databaser, og databaser gjøres forståelige og enkle å bruke for andre enn fagspesialister.
– I ytterste konsekvens er støy noe som ødelegger hørselen og forringer livskvaliteten, sier Tønnes Ognedal.
Svigerfaren hans var skipskaptein, og på den tiden han var aktiv, var det vanlig at maskinistene var tunghørte. Slik var det bare. Det var først utpå 1960- og 70-tallet at samfunnet ble bevisst nok på sammenhengen mellom støyeksponering og hørselsskader til å gjøre noe med det.
Hvis du utsettes for et langvarig, gjennomsnittlig lydnivå på 85 desibel (dB), så regnes det som grensen for hørselskadelig støy. Skalaen er slik at hver gang lydeffekten dobles, øker desibelnivået med tre dB. Lydeffekten av 83 dB vil derfor være dobbelt så høy som av 80 dB.
Grensen på 85 dB gjelder for en åttetimers arbeidsdag. Men offshore jobber folk tolvtimersskift, og da er grensen 83 desibel.
– Vi bor i et godt land, der fokus på arbeidsmiljø er høyt, og der skader på grunn av arbeidsmiljø har lav aksept, sier Tønnes Ognedal.
– Oljebransjen er mer opptatt av dette, og har mer penger til å gjøre noe med det, legger sønnen til.
Tønnes Ognedal var ferdig utdannet akustiker i 1980. Den gangen var kunnskapen hans så lite etterspurt at han måtte jobbe som bygningsingeniør ved siden av. Etter hvert fikk han mer å gjøre, og startet i 1992 selskapet Sinus.
Rundt tusenårsskiftet ble han kontaktet av myndighetene, som da var i ferd med å legge grunnlaget for rapporteringsverktøyet RNNP. De lurte på om det fantes en enkel måte å beregne støybelastning på.
Henvendelsen ga startskuddet til en omfattende kartlegging av støy på plattformer og rigger, der folk utfører ulike arbeidsoppgaver på ulike steder i løpet av en dag.
Sinus foreslo å velge ut de to arbeidsoppgavene som bråker mest, og de to lengste oppholdstidene i de mest støyutsatte områdene. Det gjorde det mulig å regne ut den gjennomsnittlige støyeksponeringen. Resultatet var en indikator for støy, som ble tatt inn i RNNP.
Ptil samlet inn de første støydataene fra operatørene i 2005, og sendte dem videre til Sinus. Magnus Ognedal fikk hovedansvaret for å bearbeide dataene, og det fortsatte han med til den siste overføringen fra Ptil i 2015. Da ble støyindikatoren, sammen med to andre indikatorer, satt på pause.
Grunnen var, ifølge Sigvart Zachariassen i Ptil, at indikatorene etter hvert ikke fungerte etter hensikten. Det var for mye klipp-og-lim i rapporteringen fra år til år – og for lite oppmerksomhet på forebyggende arbeid blant operatørselskapene.
Databasen er fortsatt offentlig tilgjengelig, men navnene på innretningene er anonymisert. Ptil og selskapene selv har tilgang til data for sine innretninger og anlegg.
Indikatoren kan gjenopplives hvis det er ønske om det. Brekke & Strand Akustikk, som Sinus ble en del av i 2018, har stor nytte av den i eget arbeid.
– Vi kan bruke indikatoren til overslag når vi lager støysonekart og risikovurderinger, og vurderer tiltak for de områdene som gir mest risiko, sier Øistein Nessler, som er ansatt i Sinus og fagansvarlig for virksomheten offshore.
